Christian Bjørke

Betraktninger, tanker og ideer fra en u(ten)forstående

Gjesteskribent:

I disse valgkamptider observerer selv vi lekmannsfolk titt og ofte den høyredreiningen som norsk politikk står ovenfor. Folkets representanter står i kø for å bekjenne seg til høyresidens ideer og visjoner som for eksempel individets frihet, større rom for privat næringsliv og økonomisk vridning mot markedsøkonomi. Og selv om man skal være forsiktig med å forfekte eller påtvinge sine slektninger vridninger mot verken høyre eller venstre, var det med en viss uro jeg klikket meg igjennom elbil-siden www.lillemarius.com . Det virket som om markedsøkonomien og det private næringsliv hadde funnet seg de perfekte marionettene å spille teater med. Overalt jeg så høstet denne innretningen bare godord, og det var ikke bare eieren som fant frem superlativene: Husets datter, som presenterer seg for oss som elbil-lærling, maler godord med tjukk pensel og burde fått stående tilbud fra tvilsomme firmaer til å skrive sine postordrekataloger. Og bak alt dette står det private næringsliv og smiler dollarglis mens de gnir sine hvite silkehansker. Gi marionettene brød og sirkus, bil og strøm, og de blir fornøyde, noen vil til og med takke deg. Er dette sannheten bak LilleMarius? Kan vi stole på disse troskyldige personene, eller er de i markedets klør? 

For å finne ut sannheten om LilleMarius, strippet for sponsorenes påkledning og marionettenes inhabile versjon, måtte det en fullstendig objektiv person inn i bildet. En person som aldri har kjørt en elbil før. En person som ikke har noen som helst forbindelse med vestlandske kraftleverandører. En person som ignorerer Hordalands kulturpåvirkelse og fordommer og bare konsentrerer seg om ”das ding an sich” – tingen i seg selv: LilleMarius. 

Den utvalgte ble meg selv, Christian Bjørke. Javel, jeg innrømmer visse slektsskapsbånd, og etternavnet er jo påfallende likt, men satt inn i denne konteksten blir det irrelevant, da jeg bare var innom en liten tur og dermed klarte å holde min sunne fornuft fra all lokal påvirkning. Veni, Vidi, Swich. (Jeg kom, jeg så, jeg forsvant)

Tiden var inne. Jeg nærmet meg bilen med helt åpent sinn. ”Som et lite barn, Christian, som et lite barn”, repeterte jeg for meg selv mens grusen knaste under meg på vei mot LilleMarius. LilleMarius som forøvring bærer sitt navn med rette, men med rak rygg. De som hevder at størrelsen ikke betyr noe får vind i seilene. Det var ikke før jeg skulle rygge at jeg oppdaget at det var toseter. Men fra spøk til Haldis, størrelsen skal du ikke bry deg om Christian, ikke døm kraft og motor utifra det ytre. Mennesket ser på det ytre, men Gud ser til hjertet. Det var på tide å teste motoren.

En bisarr seremoni hvor tenningsnøkkelen skal vris først to ganger, så , som følge av at et utropstegn slukker, vrir man videre for så å vri tilbake til start, ga en dårlig start. Å hurra, hvis alle operasjonene innebærer så mye pes så takke meg til de gode gamle bilene. Men seremonien var gjennomført og det var på tide å komme i gang. ”Og så skal vi starte motoren?” sier jeg lett henslengt og snur jeg meg scenevant mot onkel. ”Den er allerede på!” var svaret og den påfølgende ”Hehe, ja det visste jeg vel…hehe...jadda…” ble visst ikke trodd. Makan så stille den var da. At lyset var på skulle vel indikere at her var det noe på gang, og da gasspedalen ble vist oppmerksomhet kom den andre indikasjonen på at motoren var i gang, bilen begynte å gå. LilleMarius m/følge ruslet i bedagelig fart opp bakken og satte kursen mot hovedveien. Føreren viser full kontroll og da bilen nærmer seg veien legger han hodet bakover og trykker forsiktig men bestemt inn…ingenting. Stemmer, det var ikke clutch på denne her ja. Ingen som la merke til det heldigvis.

Veien er erobret og den nybakte elbilføreren ligger og cruiser i jevnt tempo på rundt åtti km/t en god stund. Dette fortsetter helt til han finner ut at han forvekslet speedometeret på 50 km/t og strømindeksen som viser at bilen er 80% oppladet. I beste KrF stil revurderer han da omfordelingspolitikken og sørger for at både speedometeret og strømindeksen ligger på verdier oppunder 80. 

I nedoverbakken, fikk jeg forklart, er det sånn at batteriet lader seg opp. Men akkurat når det gjelder emnet økonomi, driftssikkerhet, garanti og alt det der, så er dere nok kommet til feil gjesteskribent. Det eneste som gjaldt for meg var den umiddelbare fremtredenen som bilen hadde. Det var det som var mitt mål. En fremstilling av LilleMarius’ øyeblikkelige fremtreden.

Dette ga meg forøvrig assosiasjoner til den noe slitte vitsen om det er flest nedoverbakker eller oppoverbakker i Danmark, men jeg unnlot å kommentere det da jeg fant ut hvor dårlig vitsen egentlig var.  

En lite trafikkert strekning var arenaen for testen som ofte blir bilprodusentens bane: akselerasjonen. Erfaringer som passasjer på en del kjøretøy opp igjennom årene viste at det er stor forskjell på denne egenskapen. Og LilleMarius, som skryter av å være perfekt for bykjøring, bør være på den øverste skalaen i denne egenskapen. Ingenting er vel verre enn å sige ut av krysset som en Svarstad Haugeland-tale i sirup. Det var på tide å prøve akselerasjonen med LilleMarius og uten clutch. Det var bare å tråkke til på gassen på samme måte som man tråkket til på barndommens biller for å høre det gyselige knaset. Men LilleMarius utstøtte intet knas, ikke engang et lite knekk unnslapp motoren da jeg følte G-kreftene på kroppen i LilleMarius’ raske akselerasjon. Jeg ble rett og slett imponert og all profesjonalitet forsvant da jeg stoppet opp fire meter etterpå for å gjenta operasjonen en gang til fordi det var så morsomt.   

Etter å ha fått innhentet meg en smule, bar det bortover veiene i 80 (km/t ikke strømprosent). Og etter som speedometeret steg, steg også ønsket om et gir. ”Å vær så snill, la meg få gire, å kom igjen, bare et gir opp”. Selv om turtallsystemet på LilleMarius er helt annerledes enn på bensinbiler, er lyden mye av det samme. Ettersom man begynner å få en følelse av at turtallet nærmer seg 16000 gir man kongeriket og halve prinsessa for et gir.

For at ikke inntrykkene skulle bli for mange til at jeg fikk skrevet dem ned for dere, vendte LilleMarius m/følge snuten hjemover etter en kort stund, og det var på tide at den totalt objektive personen, demokratisk valgt ved hemmelig valg, skulle gi sin vurdering av bilen.

Jeg ville ikke tatt med meg slekta på sightseeing til Iran med denne bilen, da ville jeg risikert store psykiske belastninger som følge av den intense lyden som oppstår når man følger Autobahn nedover. Den er med andre ord nok ikke bilen for de store oppgavene. Men som et lite tilskudd til familien for hjelp i hverdagen er den helt kurant og det mer til. Den passer nok ypperlig til små handleturer ned på lokale nærkjøp eller kjappe svippturer på fotballtreninger eller terrengkrokett (ja, det er en større idrett enn dere tror). Den er altså perfekt med tanke på oppgaver som trengs innenfor nærområdet. Ja, jeg tar likegodt skrittet fullt ut og tar bladet fra munnen: Det er en perfekt konebil.

Jeg benytter også disse siste linjene til å be om unnskyldning for mine urettvise beskyldninger om en sterk høyrevridning i den nærmeste slekta. Jeg skjønner nå at det ikke var feite dollarbunker og gratis strøm som lokket godordene ut av deres sannferdige munn, men rett og slett entusiasme.

Ærbødigst

Christian Bjørke